>> Tilbake til Venneforeningen for St Olavsalteret i Roma >>

Pilegrimsmålet Roma
Av Øivind Østang


I mer enn tusen år har Roma vært et av de fremste pilegrimsmål i kristenheten. Den evige stad rommer helgengraver og helgenminner med forbindelse til store deler av verden, også til Europas nordlige utkanter. Hit kommer pilegrimer fra alle himmelretninger – de aller fleste med moderne transportmidler. Her bor og arbeider overhodet for verdens nær 1,5 milliard romersk-katolske kristne - Romas biskop som siden 13. mars 2013 er pave Frans (http://www.vatican.va/phome_en.htm).

Apostelgraver

I Vatikanet og Roma er de fremste pilegrimsmålene de to basilikaene som er reist over apostlene Peters og Paulus' graver – Peterskirken i Vatikanet (http://www.saintpetersbasilica.org/) og Pauluskirken utenfor murene http://www.vatican.va/various/basiliche/san_paolo/index_en.html.

Av Romas øvrige nær 300 kirker – fra middelalder til 1600-tall - er byens domkirke, Johanneskirken i Lateranet (San Giovanni in Laterano http://romanchurches.wikia.com/wiki/San_Giovanni_in_Laterano) og Mariakirkene med Den store Mariakirken (Santa Maria Maggiore http://www.vatican.va/various/basiliche/sm_maggiore/index_en.html) i spissen, sentrale pilegrimsmål. Utenfor byen besøker mange pilegrimer katakombene (http://en.wikipedia.org/wiki/Catacombs_of_Rome) – underjordiske gravplasser fra tidlig kristen tid.

Alle troende til alle tider
En nøkkel til å forstå denne vekten på helgengraver og helgenminner, er tanken at kirken består av alle troende til alle tider. Kirkens tradisjon sier derfor at vi som lever i dag kan be dem som er gått foran om å be for oss der de er hos Gud.  Det er det som skjer når vi ser mennesker i bønn ved helgenaltre i katolske og ortodokse kirker verden over. De ber først og fremst til den treenige Gud. Samtidig finner de det berikende å kunne henvende seg også til noen av de talløse troende som nå omgir Vårherre – for eksempel den salige jomfru Maria, den hellige Frans, den hellige Olav eller den hellige Maximilian Kolbe.

Det er ikke døden pilegrimene dveler ved når de besøker helgengraver og helgenminner. De gleder seg over livet – livet på begge sider av døden.

Nasjonalkirker og -kapeller
Roma kom etterhvert til å få kapeller og kirker der pilegrimer søkte sammen under oppholdet. Blant disse er franskmennenes Ludvigskirke (San Luigi dei Francesi http://en.wikipedia.org/wiki/San_Luigi_dei_Francesi) øst for Piazza Navona, tyskernes Mariakirke (Santa Maria dell' Anima http://en.wikipedia.org/wiki/Santa_Maria_dell'Anima) vest for Piazza Navona og britenes Gregorkirke (San Gregorio Magno http://romanchurches.wikia.com/wiki/San_Gregorio_Magno_al_Celio) ved foten av Celiohøyden.  

Birgitta av Sverige
Snart fem hundre år etter at reformasjonen kuttet Nordens kirkelige bånd til Roma, har byen ennå minner også om nordiske helgener og andre. Tydeligst er minnet om den hellige Birgitta av Sverige (http://www.katolsk.no/biografier/historisk/birgitta ), på Piazza Farnese like ved Campo dei Fiori. Der ligger Birgittahuset (Casa di Santa Brigida http://www.brigidine.org/en-en/default.aspx?idt=139 ) - huset der Birgitta levde og døde på 1300-tallet.

I seks hundre år har Birgittahuset vært nordboers tilfluktssted i Roma. I dag er det fortsatt gjestehus, og samtidig hovedkvarter for det som kalles den svenske grenen av birgittinerordenen. Den ble i 1911 gjenopprettet i dette huset av Elisabeth Hesselblad (http://www.katolsk.no/biografi/ehesselb.htm) (1870-1957) fra Falun. For dette ble hun saligkåret (første trinn av helgenkåring) av pave Johannes Paul II 9. april 2000. Elisabeths grav er i klosterkirkens korvegg. Hun er Nordens nyeste helgen, og den eneste nordiske helgen som er gravlagt i Roma.

Det finnes også en stor statue av Birgitta (http://www.saintpetersbasilica.org/Pics/EXT/newstatue01-ext.jpg) på den søndre ytterveggen av Peterskirkens kor, plassert der etter at pave Johannes Paul II 1. oktober 1999 utnevnte Birgitta til en av Europas tre nye kvinnelige skytshelgener. De to andre er den hellige Katharina av Siena og den hellige Theresia av Korset - den opprinnelig jødiske Edith Stein. Avdukingen av den åtte meter høye Birgitta-statuen fant sted 13. november 1999, etter en katolsk-luthersk gudstjeneste i Peterskirken der paven forrettet sammen med de lutherske erkebiskopene av Uppsala og Åbo – Bertil Werkström og John Vikstrõm.

Birgittas levninger hvilte fram til reformasjonen sent på 1500-tallet i et skrin bak høyalteret i Vadstena klosterkirke (http://sv.wikipedia.org/wiki/Vadstena_klosterkyrka) i Sverige, kirken som ble reist etter hennes anvisninger men som hun aldri fikk se. Siden 1829 befinner de seg igjen i denne kirken, i et skrin som også rommer andre svenske helgeners levninger.

Olav av Norge
I kirken San Carlo al Corso ved Via del Corso nær Piazza di Spagna, finnes det siden 1893 et alter viet til den hellige Olav av Norge. Dette er lombardenes kirke i Roma. Lombardia er i dag en av de nordligste regionene i Italia, med Milano som hovedstad. Kirkens fulle navn er Basilica Santi Ambrogio e Carlo (http://www.sancarlo.pcn.net/English/principal.htm) – fordi den er viet til de to Milano-helgenene biskop Ambrosius (300-tallet) og biskop Carl Borromeus (1500-tallet).

Olavsalteret befinner seg i tredje kapell på venstre side, og ble vigslet 9. april 1893 av ham som da var pave Leo XIIIs vikar som biskop av Roma – kardinal Lucido Parocchi. Det var nokså nøyaktig 50 år etter at Den katolske kirke igjen var blitt tillatt i Norge, og like lenge etter at Leo XIII var blitt bispeviet.

Det var nordmannen Wilhelm Wedel Jarlsberg, pavelig kammerherre (se nedenfor), som tok initiativet til Olavsalteret. Han hadde god støtte fra den katolske biskopen i Kristiania, Johannes Olaf Fallize, som var den som fikk plassert alteret her i en av Romas mest fasjonable kirker – midt i kunstnerstrøket der også norske diktere levde sine liv.

En polsk maler, Pius Welonski, fikk i oppdrag å lage alterbildet (http://www.sancarlo.pcn.net/mons_palmare/start_eng.html). Resultatet var ikke så rent lite nasjonalromantisk norsk – samtidig som helgensymbolikken er bevart. Rundt bildet står teksten "Privilegert alter - Det katolske Norge – Leo XIII bispejubileum – St. Olav martyr Norges konge og skytshelgen".

Tidlig i mars 1893 overrakte Wedel bildet til pave Leo. Bildet ble utstilt i en av salene i pavepalasset, og da paven var på vei ut i Vatikanets hager noen dager senere, velsignet han bildet. I sitt svarbrev til biskopen i Kristiania skrev paven at han hadde et dypt ønske om at Olavsalteret måtte bli "et alltid sterkere middel for å trekke nordmenns blikk og hjerter i retning av" pavestolen.

Siden har Olavsalteret i San Carlo vært det viktigste norske kirkepunktet i Den evige stad. Men det har nok vært så som så med bruken. I 1922 sa kirkehistorikeren Oluf Kolsrud i et intervju at alteret "alltid" hadde ligget i mørke og manglet blomster, men at man dette året hadde greid å pynte det både på 17. mai og Olavsdagen 29. juli. Norske prestestudenter og andre sørget etter hvert for at det ble feiret jule- og 17. mai-messer.

Mot slutten av 1960-årene var ledelsen i San Carlo såvidt misfornøyd med den manglende bruken av Olavsalteret, og den dermed manglende inntekten, at det ble vurdert å omgjøre det. Da var det at to norske damer i byen, ingen av dem katolikker, tok affære: Olgese Mowinckel Ringler og Ciss Rieber-Mohn. Sistnevnte, som drev Pensione Norden i nr. 184 litt lenger inne på Corsoen, sendte følgende telegram til sin dominikanernevø Hallvard i Oslo:

"Gottlieb be Willem si til Paul at de ikke må fjerne Olav fra Carlo Ciss".
 (Gottlieb var pater Hallvard Rieber-Mohns døpenavn, Willem var Oslo katolske biskop John Willem Grans døpenavn og Paul var pave Paul VI).

Kapellet ble både reddet og restaurert, og i oktober 1980 kunne biskop Gran gjeninnvie det.

En testamentarisk gave fra Olgese Ringler førte i 2007 til at det i Norge ble opprettet en venneforening for Olavsalteret. Dagens katolske biskop i Oslo – Bernt Ivar Eidsvig – fulgte opp med å fastsette at det skal feires messe ved Olavsalteret også 16. oktober hvert år, på en nyinnstiftet dag til minne om Olav Haraldssons omvendelse og dåp.

Olavs levninger hvilte fram til noe før reformasjonen i 1537 i et skrin bak høyalteret i Nidaros domkirke (http://www.nidarosdomen.no/nb-NO/ ) i Trondheim. I dag befinner de seg muligens i en ukjent grav i domkirken (http://no.wikipedia.org/wiki/St._Olavs_skrin  )

Knud av Danmark
I karmelittenes Mariakirke på nordsiden av Via della Conciliazione nær Peterskirken (Santa Maria in Traspontina http://romanchurches.wikia.com/wiki/Santa_Maria_in_Traspontina), finner vi Danmarks nasjonalalter i Roma - viet til den hellige Knud (San Canuto) (http://www.katolsk.no/biografier/historisk/knut ).

Knuds alter befinner seg i andre kapell på høyre side, og ble vigslet 7. januar 1641. Det ble opprettet på initiativ av den danske konvertitten Christian Payngk, som kom til Roma rundt 1630 – på en tid da det å være katolikk var forbudt i Danmark-Norge. Karmelittene ga ham tillatelse til å opprette alteret i det som hadde vært kapell for helgenen Carl Borromeus (biskop i Milano på 1500-tallet). Han hadde da nylig fått sitt navn knyttet til kirken San Carlo al Corso, der alteret til minne om den hellige Olav har stått siden 1893.

Altertavlen i Knudskapellet (http://www.rejsenoter.dk/Rom/RomReligion/SanMariatraspontina.htm) viser kong Knud med utstrakte armer og blikket vendt mot himmelen. Den ble malt i 1685 av Daniel Seiter fra Wien. Fresken i taket viser Knud som bæres til himmelen av engler, og er et verk av Alessandro Francesi.

Kapellet ble snart besøkt av fremstående dansker, også av medlemmer av kongefamilien – til tross for at den katolske tro var forbudt i hjemlandet. I 1692 kom for eksempel kronprins Frederik, den senere kong Frederik IV. Payngk døde i 1687, etter mer en tredve år som prest i Roma, og ble gravlagt foran Knudsalteret. Også andre dansker er gravlagt der.

Siden har det gått opp og ned med Knudsalteret. Da H. C. Andersen var her i 1841, rapporterte han at det var smått med lys på helgenens alter. Knud var en helgen som Andersen, odenseborger som han var, var knyttet til. Da en dansk journalist kom her på Knuds minnedag 10. juli 1878 og konstaterte at det ikke ble feiret noen messe, fikk han høre at Knud var "en svært fattig helgen". Det ble altså gitt for lite gaver til alteret.

De siste hundre årene har det vært mer orden på sakene. Særlig ser det ut til at kong Christian Xs besøk her i 1920 skapte en ny giv, da Danmarks ambassade til Italia ble pålagt å sørge for at kirken alltid hadde økonomi til å feire messe på Knuds merkedag. Og på alteret skulle ambassaden sørge for hvite blomster, mens kirken skulle sørge for røde. Kong Christian ga også en skriftestol (nær sakristiet) og seks benker med sitt monogram (de fremste benkene på venstre side av skipet).

På St. Knuds dag i 1931 ble en relikvie av Knud gitt til kirken, en bensplint som var blitt fjernet da skjelettet ble undersøkt i St. Knuds kirke i Odense, i dag Odenses lutherske domkirke (http://www.odense-domkirke.dk/skt-knud-og-benedikts-skrin ) i 1875. Knuds levninger hviler fortsatt i Odense domkirke.

Henrik av Finland
I dominikanernes Mariakirke nær Pantheon (Santa Maria sopra Minerva http://www.basilicaminerva.it/), begynte man i 1943 å feire messe ved et midlertidig finsk alter på Finlands nasjonaldag 6. desember. Initiativet kom fra Harri Gustaf Holma, Finlands andre ambassadør til Den hellige stol siden diplomatiske forbindelser var blitt opprettet året før.

Under høyalteret i denne kirken hviler den hellige Katarina av Siena (1347-1380), en av Europas kvinnelige skytshelgener (som Birgitta). Kirken rommer også Michelangelos verk Forløseren, rett til venstre for trappen til hovedalteret.

Finlands nasjonalalter i Santa Maria sopra Minerva befinner seg i Capranica-kapellet, like til høyre for høyalteret. Siden 1985 er den finske messen her blitt feiret på eller nær 19. januar, dagen til minne om den hellige Henrik av Finland.  (http://www.katolsk.no/biografier/historisk/hfinland ). I kapellet står en grovt tilhugget trefigur av Henrik, og en minneplate forteller at alteret 19. januar 1985 ble vigslet av landets tre ledende biskoper på den tiden: den katolske biskopen Paul Verschuren, den lutherske erkebiskopen John Vikström og den ortodokse biskopen Paul.

Fram til reformasjonen sent på 1500-tallet hvilte Henriks levninger i Åbo domkirke (http://sv.wikipedia.org/wiki/%C3%85bo_domkyrka) i Finland. I dag er de spredd. Noen kan ha havnet i Russland, noen finnes i Nationalmuseet i Helsingfors og en liten bit er siden 2000 deponert i alteret i den katolske St. Henrik domkirke (http://henrik.katolinen.fi/saint-henrys-cathedral-parish.html  ) i Helsingfors.

Nordiske graver
Av andre minner med nordisk kirkelig tilknytning i Vatikanet og Roma, finnes det to i Peterskirkens krypt, ett i selve Peterskirken og ett i Augustinkirken ved Piazza Navona. Det gjelder pave Hadrian IVs grav, dronning Kristina av Sveriges grav og monument og minnetavlen for erkebiskop Olav Trondsson av Nidaros.

Hadrian IV
Hadrian er den engelske kardinalen Nicholas Breakspeare. Han besøkte Norden i 1152-1153, og ble valgt til pave like etter at han var vendt tilbake til Roma. I Norge opprettet han Nidaros erkebispesete, Hamar bispesete og katedralskolene på Hamar og i Oslo. I Linköping forsøkte han å opprette et svensk erkebispesete, og vigslet samtidig en av sine engelske prester – Henrik (senere St. Henrik av Finland) – til biskop av Gamla Uppsala.

Ved Hadrians sarkofag (http://www.saintpetersbasilica.org/Grottoes/Hadrian%20IV/Tomb%20of%20Hadrian%20IV.htm) er det en norsk minnetavle som ble avduket 6. februar 1925, initiert av blant andre diplomaten Kristian Dehli og kirkehistorikeren Oluf Kolsrud. Avdukingen skjedde i forbindelse med en seremoni som ble ledet av Peterskirkens erkeprest på den tiden, den spansk-britiske kardinalen Rafael Merry del Val. Det var stort fremmøte av nordmenn og andre nordboer – katolikker som protestanter. Tidligere på dagen hadde sogneprest Karl Kjelstrup i St. Olavs kirke i Oslo feiret messe ved Olavsalteret i San Carlo al Corso.

Minnetavlen er prydet med Nidarosvåpenet, riksvåpenet, Trondheims byvåpen og Videnskabsselskabets våpen. Teksten lyder omtrent slik:

"Hadrian IV Pontifex Maximus
Engelskmannen Nicolaus Breakspear 
som da han var kardinalbiskop av Albano
ble sendt fra Lateranet til Norge
i det Herrens år 1152
Han fremmet fred mellom konger
og opprettet erkebispesetet i byen Nidaros
Han innførte kristenretten og kirkelig orden
også i dette landet
For å minnes forfedrenes kjærlighet til ham
er nordmenn kommet som pilegrimer
til Peters stol og til apostlenes graver
For at ikke de mange velgjerninger skal glemmes
Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Nidaros
År 1924 etter frelsen
900 år etter nordmennenes omvendelse til troen
ved St. Olav konge og martyr".

Da Kjell Magne Bondevik i september 2003 som første norske statsminister besøkte en pave, la han ned blomster og ba en bønn ved Hadrians sarkofag (http://www.katolsk.no/nyheter/2003/09/18-0003.htm).

Hadrian
Minneplaten ved Hadrian IVs grav i Peterskirkens krypt. (Foto: Vatikanet)

Kristina
Kristina er reformasjonskongen Gustav Vasas oldebarn, Sveriges regjerende dronning fra hun ble 18 år i 1644, etter å ha styrt under formynderskap siden 1632. Etter ti år på tronen abdiserte hun i juni 1654, for å bli katolikk og bosette seg i Roma. Hun ble opptatt i Den katolske kirke på veien nedover, i Innsbruck i november 1655.

Da Kristina kom fram til Roma 23. desember 1655, ble hun mottatt med stor stas av pave Aleksander VII på Piazza del Popolo, og på juledag ble hun konfirmert av ham. Kristina bodde resten av sitt liv, 34 år, i Roma. At pavestolen hadde store forhåpninger til hennes konversjon ser man også ved at hun etter sin død 19. april 1689 ble stedt til hvile blant pavene i Peterskirkens krypt etter rekviemmessen oppe i kirken.

På Kristinas sarkofag

(http://www.saintpetersbasilica.org/Grottoes/Queen%20Christina/Queen%20Christina.htm) står denne teksten:

   "Til Gud, den beste og den største.
   Her ligger Christina Alexandras legeme
   Goters, svears og venders
   dronning
   Død 19. april 1689".

Tretten år senere ble Kristina i 1702 også minnet med et monument oppe i selve Peterskirken (http://www.saintpetersbasilica.org/Monuments/ChristinaofSweden/ChristinaofSweden.htm)

Historien ville det slik at pave Johannes Paul II i 2005 ble gravlagt like ved siden av dronning Kristina, der pave Johannes XXIIIs sarkofag hadde stått fra 1963 til han etter saligkåringen ble flyttet opp i St. Hieronimus-alteret i selve kirken i 2001 (http://www.saintpetersbasilica.org/Altars/StJerome/StJerome.htm ). Da Johannes Paul II etter sin saligkåring ble flyttet opp i kirken i 2011, ble hans nye grav alteret i St. Sebastian-kapellet (http://www.saintpetersbasilica.org/Altars/StSebastian/StSebastian.htm ), svært nær Kristina-monumentet.

Erkebiskop Olav
Et sted i augustinernes kirke ved Piazza Navona (Sant' Agostino http://romanchurches.wikia.com/wiki/Sant'Agostino ) hviler de jordiske levningene av Norges 24. erkebiskop, Olav Trondsson. Mer berømt er nok den hellige Monicas grav i denne kirken, den hellige Augustin av Hippos mor.

Olav var erkebiskop av Nidaros i årene 1458-1474. Han hadde studert i Rostock, var kannik ved Nidarosdomen og var i 1450 blitt valgt til å overta etter erkebiskop Aslak Bolt. Kongen hadde ønsket en annen, og Olav hadde derfor i 1452 måttet vike plassen. Men da den andre etter få år flyttet fra landet, ble Olav Trondsson i februar 1459 bispevigslet i Perugia av pave Calixtus III.

Olav Trondsson omtales som hederlig og vis, og som en som sto på god fot med alle. Sommeren 1474 reiste han igjen til Roma, for å være i byen i det hellige år 1475. Men 25. november døde han. Hans reisefelle, den nyvalgte bergensbispen Hans Teiste, fikk ham gravlagt her i augustinernes nye kirke på Marsmarken – nok fordi Olav var knyttet til augustinerne blant annet via Helgeseter kloster i Nidaros. Senere ordnet forstanderen ved Birgittahuset med gravskrift.

På grunn av ombygginger i kirken på 1700-tallet, er ikke gravstedet lenger nøyaktig kjent. Men kirkehistorikeren Oluf Kolstrup konkluderte i 1920-årene med at Olavs grav mest sannsynlig er nær stedet der minnetavlen fra 1924 står – på en av de fremste søylene på høyre side. Også denne tavlen ble initiert av blant andre diplomaten Kristian Dehli og Kolsrud. Platen er en gave fra det italienske kulturdepartementet

Minneplaten ble avduket i forbindelse med en messe her om morgenen på 450-årsdagen for Olav Trondssons død, 25. november 1924. Messen ble forrettet av sogneprest Karl Kjelstrup i St. Olav kirke i Oslo. ”… i hundreder av aar har det evige Romas klokker lydt over hans grav”, sa Kjelstrup blant annet.

Minneplaten gjengir både teksten på Olav Trondsson gravsten fra 1486, og teksten som ble skrevet i 1924. Den latinske 1486-teksten lyder slik i Kolsruds nynorske oversettelse:

"Olav, som Noreg med rette hadde gjeve den heilage stolen,
her er beini hans lagt under den kalde stein.

Han døyde i Rom i aaret 1474 etter frelsa
den 25de dagen i november maanad"

Den nynorske 1924- teksten lyder slik:

"Under denne gravskrift kvilte fordum
her i Sankt Augustins kyrkja
nordmannen O l a v  Throndsson
24de erkebiskop i Nidaros 1459-1474
det apostoliske sætes legatus i Noreg.

Ved hans lenge gløymde legstad sette
landsmenner honom ein ny stein til minne
i Herrens aar 1924".

Minneplate Trondsson
Minneplaten over Olav Trondsson i Sant’ Agostino. (Foto: ØØ)

Norske graver på Den tyske kirkegård
På den tyske kirkegården (Campo Santo Teutonico (http://www.vatican.va/various/teutonico/index.htm) inne i Vatikanet sør for Peterskirken, hviler baron og pavelig kammerherre Wilhelm Wedel Jarlsberg og biskop Johannes Smit.

Wilhelm Wedel Jarlsberg (http://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Wedel-Jarlsberg) tok initiativet til det som ble Olavsalteret i San Carlo al Corso i 1893. Han var opprinnelig svensk-norsk embetsmann og kammerherre i Stockholm. Til kong Oscar IIs store sorg konverterte han, bosatte seg i Roma i 1882 og ble pavelig kammerherre. Wedel var barnebarn av grev Herman Wedel Jarlsberg, sentral i norsk politikk i 1814 og mange år deretter, som statsråd, stortingsmann og stattholder. Wilhelm Wedel var oppvokst på slektsgodset Bogstad ved Oslo, og var farfar til diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg som ga gården Skaugum til kronprins Olav og kronprinsesse Märtha.

Johannes Smit var nederlenderen som var katolsk biskop i Oslo 1922-1928, men som fant det vanskelig å fortsette i embetet på grunn av en kvinne som var etter ham sent og tidlig. Han var deretter kannik i Peterskirken til sin død i 1972. Det var Smit som i 1942 konfirmerte Willem Gran - senere biskop John Willem Gran – ved sentralalteret i Peterskirkens krypt, nær dronning Kristinas grav.

Den ikke-katolske gravlunden
Av andre nordiske minner i Roma må den norske historikeren Peter Andreas Munchs grav på Den protestantiske (ikke-katolske) gravlunden nær Porta San Paolo, nevnes. Munch ble gravlagt her i 1863. Uten hans primærforskning i Vatikanets arkiver, ville kunnskapen om norsk middelalderhistorie ha forblitt i mørke mye lenger.

Ikke langt fra P. A. Munch hviler den norske billedhuggeren Ole Fladager, som døde i Roma i 1871. Han skapte blant annet dåpsenglene i Oslo domkirke og Skien kirke, og en av døpefontene i hjemmekirken Ulnes i Valdres.

Blant de ikke få andre fra Norden som hviler på denne gravlunden, finner vi den danske maleren Jacob Carstens (død 1798), den svenske arkeologen Johan Åkerblad (død 1819), den finske billedhuggeren Johannes Takanen (død 1885) og den svenske diplomaten og forfatteren Carl Bildt (død 1931). Den svenske legen og forfatteren Axel Munthe (død i Stockholm i 1949) har en minneplate på Den ikke-katolske gravlunden.

Minneplater i byen
I området rundt Piazza di Spagna, der Spansketrappen ligger, finnes det flere minneplater (http://www.romeartlover.it/Plaques.html) om nordiske forfattere som har bodd der. H. C. Andersen bodde på hjørnet Via Sistina/Via Francesco Crispi 1833-1834, Bjørnstjerne Bjørnson bodde i Piazza Barberini 18 1860-1862, Henrik Ibsen bodde i Via Francesco Crispi 55 i 1860-årene og Sigrid Undset bodde i Via Frattina 138 i årene 1909-1910 og 1912-1913.

 

>> Tilbake til Venneforeningen for St Olavsalteret i Roma >>